Etterord

Det å bli utsatt for mobbing av arbeidsgiver unner jeg ingen. Dersom man ikke klarer å distansere seg fra mobbingen, kan det gå som med meg. Alle de samtidige følelsene som dukker opp, smil, latter, gråt, sinn,e bitterhet, redsel, depresjoner, nervøsitet, angst, glede, sorg, likegyldighet og mangel på selvtillit, alt på en gang. Ekstremt uvirkelig. Det spesielle er at jeg ikke er i nærheten av å kjenne meg selv igjen. Livet mitt er blitt borte under marsjens gang, og alle fremtidsutsikter er borte. Det er som å labbe rundt i en mørk labyrint, uten utgang.

Noen uker etter at jeg hadde sagt opp hadde jeg et siste møte med personaldirektøren og AMU lederen. Jeg hadde på det tidspunktet resignert og forstått at jeg ikke ville få jobben tilbake. Årsaken til at jeg ba om dette møtet var at jeg hadde sett mange mangler i VGs håndtering av folk som ble utsatt for mobbing. VG hadde ingen plan for hvordan slike tilfeller skulle håndteres. Støtteapparatet fungerte ikke. Alle trakk seg unna og man ble stående alene. På det tidspunktet så jeg ingen annen utvei enn å si opp. Alene ville jeg sakte men sikkert blitt totalt knust. Når en hel organisasjon vender deg ryggen er du maktesløs.
Til hvem og hvor skulle man ha henvendt seg. Jeg forsøkte å henvende meg til alle de som burde ha kunne gjort noe, eller hjulpet meg. Bedriftslegen som snudde ryggen til, hovedverneombudet som skygget unna, de tillitsvalgte, AMU, personaldirektøren, konsulentfirmaet.
Jeg ønsket dette møtet for å forsøke å få på plass et hjelpapparat i VG slik at ikke andre skulle gjennomleve det jeg hadde gjort.Dessverre har jeg brakt i erfaring at selv ikke etter dette møtet kan VG ha lært noe av. Fortsatt (desember 2008) turer de fram og nærmest terroriserer enkelte ansatte.
De nærmer seg tiden for en ny arbeidsmiljøundersøkelse. Da vil nok resultatene for VGs dataavdeling se noe bedre ut. Ikke fordi man har løst problemet, men fordi man er blitt kvitt de som har blitt mobbet. VG kan da slå seg selv på brystet og si, dette var en vellykket operasjon, se arbeidsmiljøet har jo blitt så bra. Og vi som har sluttet og de som har blitt omplassert blir syndebukkene i hele prosessen.

Det absurde i min sak er at: selv i mine svarteste stunder ønsker jeg meg tilbake til VG. Det er vel kanskje derfor helbredelsen tar slik tid, og bitterheten er så sterk, jeg elsket å arbeide i VG, det var mitt liv.

Så kjære Administrerende direktør og Ansvarlige redaktør, ta lærdom av min historie og gjør det som må gjøres for at VG skal bli et godt sted å jobbe. Støtt de ansatte som lider, og vend ryggen til de som mobber.

Dette er mitt vitnesbyrd over arbeidsforholdene og arbeidsmetoden internt i VG. Ingen ville lytte den gang jeg var ansatt, så derfor valgte jeg å legge det på nett slik at alle i VG kan få tilgang til min historie til evig tid.

Takk for meg, og de 27 gode årene jeg hadde i VG.

Mvh

Rune

PS. For første gang siden januar 2008 har enkelte i VG tatt kontakt med meg og gitt meg sine støtte, og trøstende ord. Dette setter jeg stor pris på.

PS.Fra januar 2009 har jeg noe ledig tid på dagtid, så om det skulle være behov for en konsulent for å få den skakkjørte skuta på rett kjøl igjen så er jeg tilgjenglig. Min CV har nå en erfaring som ikke kan kjøpes for penger.

---------------------------------

Sakene under er sakset hos Arbeidstilsynet.

Risikofaktorer for mobbing
Konsekvenser for den mobbede
Senvirkninger og ettervirkninger
Konsekvenser for virksomheten
Økt turnover